Fra Aksel Oddvar Olsen's bok:
Stubber om Gubber og Tangenramp.
Denne boka er et humørfylt møte med markante personligheter og
pikante hendelser i et tett lokalsamfunn i 1930-åra. De 17
fortellingene har forbilder i bydelen Tangen i Drammen, men kunne vært
hentet fra ethvert tettsted der alle kjenner alle.
Aksel Oddvar Olsen er ekte Tangen-gutt med blikk for komiske
situasjoner og minnerike episoder. I et rikt og muntlig språk gir han
et fargerikt bilde av dagliglivet på Tangen. Aksel er ikke bare en god
forteller, han har også krydret boken med treffende og humoristiske
tegninger.
Stubber om Gubber og Tangenramp er historie og historier som
lever i manns minne - levende lokalhistorie på ditt beste.
Boka er sterkt å anbefale - her kommer et par kapitler fra den.
Det som omhandler en Rinker står med fet skrift.
Ps. Du kan klikke på bildene, så blir de større.
|
|
|
Merket -
Tangen |
Støperiboligen - Merket |
Støperiboligen i dag. |
1. Det var
på Tangen det skjedde.
Fra Drammen by's historie er vi
kjent med at den fikk sin bystatus i året 1811. På den tiden besto
Drammen av tre bysamfunn med klare geografiske skillelinjer, nemlig
Bragernes beliggende på Drammenselvens nordre side og på motsatt side,
bydelene Strømsø og Tangen.
Det egentlige grunnlaget for bysamfunnet ble lagt på Tangen. Det
var trelasthandelen som ga byen et livsgrunnlag, og det var også her i
Kobberviken den første bymessige bebyggelsen oppsto. Beliggenheten i
elveutløpet og ved fjorden ga bydelen en naturlig tilknytning til sjøen
og den store verden. Skutene hørte hjemme her, og det var hit skipene
kom. Tangen var sjøfartens bydel.
De lokale gatenavn bekrefter også dette. Vi har Havnegata,
Skippergata, Seilmakergata og Hollendersvingen. Stedsnavn som Krana og
Bekakoker'n forteller om hvor skutene gikk for å få sitt stell og
vedlikehold.
Merket på Tangen har også sin opprinnelse i tiden da hollandske
skuter anløp Kobberviken for å hente trelast. Skutene gikk som regel i
ballast på turen fra Holland til Drammen. Ballasten besto da av sand og
denne måtte de kvitte seg med før de kunne ta last ombord. Dette gjorde
de ved å skuffe sanden på sjøen, ut i fjorden så nær innlastingstedet
som mulig.
Et godt synlig landemerke ble reist for å markere hvor grensen gikk
for å droppe ballasten. Når en så vet at det allerede i året 1620 var
anløp av omtrent 130 skip med en relativt stor drektighet, "70 lester"
er nevnt, ville det nok etterhvert kunne skape problemer om all denne
sanden skulle hope seg opp unne i havneområdet. Merket hadde sikkert
sin berettigelse. Men trelasthandelen forsvant og med den også skutene
som droppet ballast. Merket ble borte, men stedsnavnet er fremdeles
knyttet til bydelen Tangen.
Tangen utviklet seg etter hvert til å bli en bydel med andre
aktiviteter enn bare skip og skipsfart. Drammen Jernstøberi & Mek.
verksted fikk sin start i året 1846 med beliggenhet i Støperigata på
Merket. Bedriften ble nedlagt i 1970-årene, men hadde i sine mest
produktive år en arbeidstokk på ca. 700 ansatte.
I tillegg kom etter hvert andre industriforetak i nærområdet med
Drammens Glassverk, Nøsted Bruk og Drammen Slip & Verksted som de
største. Merket ble et naturlig senter for bydelen Tangen fram til
1970-årene. Her var en tett bosetning av folk og familier som hadde
sitt arbeid på stedet.
Fra 1930-årene og utover var det bare på Merket fire
kolonialforretninger, to kjøttforretninger, et bakeri og tre utsalg for
melk og brødvarer, isenkram og fargehandel, tobakk- og
sjokoladeforretninger samt Klara Hansen og Sophie Jensen med hver sin
butikk for salg av garn, tråd og metervare. Og ikke å forglemme
fiskebua til'n Halfdan.
Halfdan i Fiskebua |
Hos tannlegen |
Her var lege, tannlege og
politibetjent beboende på stedet. Nødvendigheter som barberere,
frisørsalong, skomakere og Narvesenkiosk med telefonboks fantes også.
Alt fantes på Merket.
På et slikt sted må det bli nærkontakt. Leilighetene var trangbodde
og barneflokkene store. Folk kjente hverandre på godt og ondt som
naboer og arbeidskolleger. Det var et gjennomsiktig, men trivelig
samfunn hvor en sjelden låste døra når en gikk ut. I Støberiboligen,
for eksempel, var dørnøkkelen lik for samtlige leiligheter. Her kunne
du, om du trengte det, stikke inn og låne en ekstra stol selv om
beboerne ikke var hjemme.
De store barneflokkene førte også til at det ble mange med samme
etternavn og tidvis også like fornavn. Dette gjorde det ofte nødvendig
å benytte oppnavn for å lokalisere rette vedkommende, noe som kunne
skape problemer for en utenforstående som ikke var fortrolig med
familiebånd og bakgrunn for det aktuelle oppnavnet. Brukte en noe slikt
i utide og malplassert ble det ikke tatt nådig opp.
Personlig var jeg for eksempel fra barnsben av og i min oppvekst,
vant med navnet "Rose" på en av gutta i nabolaget. Han var noe eldre
enn meg, men het aldri noe annet i de kretser. Så hendte det at jeg i
godt voksen alder ble bedt om å ta kontakt med en person som het Kåre
Nilsen. Navnet sa meg ingen ting, så jeg ba om en nærmere forklaring på
hvem vedkommende var. Min kontaktmann så forundret på meg og sa: "Du
som er fra Tangen må da vel kjenne'n Rose".
Det falt også naturlig, når en het Karl til fornavn og hadde gått
opp til styrmannseksamen tolv ganger uten å lykkes, å få tilnavnet "
Karl den tolvte".
Karl den 12. |
Drammen by fikk sin trolleybuss,
Trikken, i året 1909. Denne skinnelause, elektriske kjøregreia fraktet
passasjerer på strekningen Brakerøya-Landfalløya samt fra Strømsø torg
til Merket tur-retur. Dette betydde mye for aktiviteten på stedet.
Skulle folk fra andre steder i byen, var det lettvint å ta Trikken.
Turen kostet 15 øre for voksne og 10 øre for barn i mine guttedager.
Sommerstid tok gjerne trikkebetjeningen, sjåføren og konduktøren, en
hvilepause i Parken på Merket før neste avgang. Parken var anlagt av
Drammen kommune i 1923 og ser likedan ut i dag som dengang: En liten
inngjerdet gressplen, noen busker her og der og solide grønne benker.
Disse var opprinnelig påmalt sorte sjablonbokstaver D.F.&G. som fritt
oversatt skulle stå for Drammen Forskjønnelse & Gavn. Her var også
plassert grønnmalte papir- og søppelkurver som sjelden eller aldri ble
tømt, noe som førte til at bokstav-forkortelsen i det lokale ble tydet
til "Drammen F-skap & Griseri".
Ved parken var det også reist en musikkpaviljong hvor Drammen
Jernstøberi's Musikkorps avholdt konserter annen hver tirsdag aften i
sommerhalvåret. Da kokte hele området av folk i alle aldre, det var
"musikk på Merket" med liv og trivsel og et lydhørt publikum pyntet og
staset for anledningen. Min årgang fikk gjerne en klagom og 10 øre som
ble omsatt til halvt-øres drops i bua til a'Ingeborg.
Men det var også her i parken at de store Tangenhistoriene ble til,
eller gjengitt av personer som hadde evne til å gjøre den minste
tildragelse til en opplevelse for sine tilhørere. Her hvilte de sine
mødige legemer nemlig, stedets pensjonister, de som hade utstyr og tid
til å drive kalsefiske i Drammensfjorden nattestider. Det var her
historien om Kongelaksen ble fortelt.
Hvem var de så, disse vise menn som nøt sitt otium i fulle drag med
å skrøne laksevekter, løse verdensproblemer og med at aldri så lite
innslag av fotball og bridge? Jo, det var n'Theodor og Johnser'n, Ca'l
Edvard, Ingvald og Barberer'n, n'Oskar og Jakobsen og av og til
en trikkefører på frivakt.
|
Faste
benkeslitere på Merket
- Johnser'n og Barbereren øverst,
Theodor og Ca'l Edward under.
|
|
n'
Oskar (
Oskar Rinker ) |
De patta på sine snadder, sugde
på en rullings eller tygde skråtobakk mens drøset gikk. Skråklysene lå
store som andedammer i ned slagsfeltene, men hver hadde sitt, og det var
sjelden de bomma. Når strålen gikk, traff den der den skulle med en
formidabel treffsikkerhet. Ingen kunne vel, som Johnser'n, blinke ut ei
flue med skråbuss så hu endte sine dager der og da.
Det var her n'Oskar bagatelliserte kritikken av ungdommens
lettsindige tilbøyelighet til å kysse i tide og utide, hvor som helst,
med å si at "vi var vel ikke stort bedre vi, jeg veit ikke å mange
mårraer jeg våkna og ikke visste om det var gebisset mitt eller Astas
jeg hadde i kjeften".
Spørsmålet om kvinnens glede av seksualakten ble også drøftet.
En lystig sjel med skråtobakk i munnvika mente at dette ikke var noe
problem i det hele tatt. "Jeg kjøper "Alle Kvinner" tell a, så leser a
det mens jeg holder på med mitt og da er a så fornøyd atte -".
N'Theodor var vel også noe for seg sjøl med sine underfundige
betraktninger. Han var glad i et glass øl, men var, som han sjøl sa.
"naglet til et kors på jorden" i form av en hustru med sterkt religiøse
anfektelser.
Så hendte det han kom fra jobben på Nøsted en fredag, den dagen i
uka som var gebursdagen til pungen, lønningsdag for ukelønnen. På
hjemveien passerte han a' Borghild med ølutsalg og det var fristende å
feire dagen med en aldri så liten Bayer. Vel hjemme på kjøkkenet med
glans i øynene og et lite "hikk" vibrerte kona med neseborene og uttalte
bebreidende: "Du har drekki igjen nå, Theodor, og det er synd -".
"Synd eller ikke synd", repliserte Theodor," -jeg veit ikke å jeg skal
tru, det står da i Bibelen også at du ikke skal si "nei" til Guds
gaver?"
Men Klara var snill også, tok godt vare på sin Theodor. I den tida
var ikke arbeidshansker vanlig utstyr, men Klara strikket fingervanter
til mannen sin. Han jobba ved sagbenken på Nøsted Bruk og der var det
surt og kaldt vinterstid. Det var vel kanskje noe uvandt for
arbeidskameratene dette med vanter på fingrene ved sagbenken, så en dag,
mens Theodor var og spiste, tok en fra gjengen vantene og kjørte dem
gjennom klyvsaga. Der lå de, i fire halvdeler da eieren kom tilbake.
Men Theodor var ikke den som ville la noen more seg på hans bekostning.
Rolig løftet han restene opp og kikket på dem. Mistanken gikk
berettiget til stedets spissbur, Rolf, med det lite tiltalende oppnavn,
"Rotta".
"Har'u sett å den fordømte rotta har gjort med vantene mine", sa
han, "-gnagd dem tvers av. Men skarpe tenner må a' ha, så rett som hu
har gnagd."
Så var det kommet ny ekspeditrise i melkeutsalget. Hun var vel ny
og uerfaren, stakkars, så ekspederingen hennes tok noe lengre tid enn
hva kundene ellers var vant med. Dette førte til at hun, temmelig
kvikt, fikk tilmavnet "Lynet". Melk ble den gangen kjøpt i medbragte
spann i tre forskjellige varianter, nemlig skumma, nysilt og surmelk.
Alt ble vanligvis oppbevart i sine respektive kummer i bakrommet. Her
skulle det helst være kjølig, melk holder seg som kjent dårlig i vanlig
romtemperatur, og noe så avansert som kjølebokser og iskasser var ukjent
for de fleste. Problemet "Lynet" ble diskutert på en benk i Parken og
Theodor ga, selvfølgelig, sitt besyv med. "Ja", sa han "om a' går ut i
bakrommet og henter en liter nysilt så surner fordømme meg mjælka på
veien ut tell disken."
Theodor var også en vel renommert drivgarnsfisker etter laks i
Drammensfjorden på sommertid. Det var populært å bli med som roer i
båten når han la ut med garn i prammen, men Theodor valgte sitt mannskap
med omhu. Det fikk han merke, han med det velklingende oppnavn
"Kommoden", da han en gang dristet seg til å spørre om å få bli med og
ro. "Nei, jeg trur ikke det kan bli noe av", sa Theodor, "- du
skjønner, jeg liker ikke å ha møbler i båten".
Theodor |
Så var det en sommerkveld etter
et par pils i koselig lag nede på Åsetomta at Theodor sto og støtta seg
til en portstolpe i Skippergata. Han skottet opp idet en ungdom som
bodde i gården, strøk forbi på vei inn, og spurte, formelt og høytidelig
som han vanligvis gjorde ved slike anledninger: "De Andersen, De kunne
vel ikke si meg hvor mange klokka er?" "Jo da", svarte Andersen, " -
klokka er temmelig presis halv åtte". "Å dæger'n" kom det fra Theodor,
" - og her står jeg, like full som hu skulle vært halv elve".
Ja, ølet kunne nok være både til glede og besvær. Uten annen form
for underholdning eller adspredelse fra det daglige strev for kjerring
og en tallrik ungeflokk var kanskje ølflaska det nærmeste å ty til for å
fri seg, en stakket stund, fra mas, sorger og bekymringer. Men for
mange ble nok trangen til ølflaska større enn det den beskjedne ukelønna
tillot. Da ble ølet virkelig til besvær, til sorg og fortvilelse for
kona og familien som trengte sitt til mat og klær, hus, hjem og fyr i
ovnen.
Ingvald |
Ingvald var heldig i så måte.
Han var alene og kunne forvalte sitt pund som han ville og innrette
dagen etter sitt eget program. Men nøye med tiden var han. Enkelte av
hans gjøremål kunne en nesten stille klokka etter. Når kjøpmann Larsen
på Merket, for eksempel, åpnet kolonialen presis klokka halv ni, var det
sjelden Ingvald drakk frokost i parken seinere enn fem over halv.
Konrad Klysa var også en fri kar som fant selskap i ei flaske øl.
Han "blei så gæren i magen av å drekke vann". Nå hadde det seg slik at
han var bedt med i et selskap med omtrent samme slags smaksløker som han
selv hadde, på motorbåttur på Drammensfjorden. Båten lå fortøyd i
Moloen på Merket og kompisene var som snarest oppe i Samvirkelaget og
provianterte. Konrad var ombord i snekka for å ta imot og stue vekk, og
der gikk de om bord, den ene ølkassa etter den andre. På den siste
ølkassa lå det et brød, noe som fikk Konrad til å stusse. Han kikket
opp og spurte noe undrende: "Å i helsikes ska vi med all denna maten?"
Men, til tross for en øl i ny og ne, her og der, var det svært
sjelden noe som forstyrret freden i bydelen. Som nevnt bodde lovens
håndhever på stedet. Når han viste seg i full mundur, med blanke
knapper og armene på ryggen, da viste folk den rette respekt for det han
representerte, lov og orden.
Han kjente også personlig sitt klientell, visste hva som bodde i
hver enkelt, han tilhørte stedet på lik linje med presten og doktoren.
Og, om noe skulle inntreffe som krevde hans hjelp og støtte, så kjente
alle til hvor han bodde. Dette var stedets sheriff, han vurderte ut fra
sin erfaring, hva som skulle gjøres i hvert enkelt tilfelle.
Det hendte seg så, en lørdag aften, at en av stedets glade lakser
hadde tatt seg en tår over tørsten med den følge at han lå utstrakt, i
hele sin lengde, tvers over Skippergata. Det var ikke vanlig med noen
form for rullende trafikk på stedet, verken med bilder eller andre
kjøreføyer i de dager, men han lå nå der på bakken og sov i sin salige
rus.
Noen av de forbipasserende syntes dette så ille ut, det å la fyren
ligge der til alminnelig forargelse. De sendte en guttunge avsted med
beskjed til konstabelen om at "- han Pål ligger full tvers over
Skippergata". Småen kom raskt tilbake med følgende beskjed: "Hils fra
meg og si at jeg ligger sjøl!" Det var lørdag og midt i middagshvila.
Både lege og tannlege virket og bodde i området. På et slikt lite
sted kjenner folk hverandre ut og inn. Dette gir tross alt en
betryggende tilhørighet som vi kanskje savner i dagens samfunn. Legen
kom hjem til deg på sykevisitt med den svarte veska si når du hadde
kusma og meslinger. Besøkte du han på kontoret, så visste han før du
hadde satt deg ned hvorfor du kom og hva som feilte deg. Unger kom til
verden med en frekvens på omtrent ett år mellom hver og gamle døde når
de skulle. Ingen store epidemier herjet i området, men av og til var
det jo "noe som gikk", og da var det godt å ha utedo med mange høl.
Men både lege og tannlege hadde nok å bestille. Moten med å gi
ungene gebiss i konfirmasjonsgave var på vei ut, men skoletannlegen
hadde sørget for at det var nok å gjøre med den oppvoksende slekt.
Hos tannlegen måtte du avtale time, mens doktoren hadde liste på
veggen i venteværelset hvor du skrev navnet ditt i den rekkefølgen du
ankom stedet. Så hendte det en gang at legen kom ut fra sitt kontor og
kikket rundt i venteværelset etter neste pasient på lista. Han kjente
jo sitt klientell av utseende. Da vedkommende ikke var å se spurte han
for orden skyld: "Hvor er det blitt av fru Nilsen, da?" "Blenda'n",
kalt så på grunn av sitt hvite hår, satt laglig til og ville gjerne,
hjelpsom som han var, løse gåten, så han sa: "Jeg trur hu har gått, for
hu blei visst dårlig".
Doktoren: "Hvor er det blitt av fru Nilsen, da? |
Hos tannlegen |
Tannlegen var i min tid kvinnelig og en svært populær utøver av sitt
fag. Hun var akseptert som en naturlig del av beboerne i området og slo
gjerne av en prat når hun traff en annen på gata. En dag møtte hun
Peder under en innkjøpsrunde på Merket.
Peder var da godt over åtti år og hadde vel, som vi andre, fra
starten av vært utrustet med en perlerad hvite renner i munnen. Disse
var det ikke mye igjen av nå, den siste satt midt i overmunnen, spiss og
brunslitt. Den egnet seg slik den var, ikke til annet enn å tygge suppe
med.
I samtalens løp nevnte tannlegen at Peder vel burde ha tatt bedre
vare på tennene sine. "Tja, du sier no'", svarte Peder, " - men den
jeg har igjen nå passer jeg godt på, hu er så grei å ha til å åpne
fløtebokser med". Kaffefløte ble den gangen levert i kvartliters
blikkbokser under navnene "Vikingmelk" eller "Norgesmelk".
Så hadde vi den sosiale velferden i form av diakonissene. De
utførte sine velgjerninger for gamle og syke med prisverdig tålmod, men
de rakk vel ikke over alt. Her var stedvis store barneflokker og små
inntekter, og skulle sykdom eller uhell sette den hjemmeværende moderen
ut av funksjon, så det ille ut. Da var det at det ringte i
stormklikkene hos den lokale kvinneforeningen "Øyeblikkelig Nød".
Kvinneforeningen "Øyeblikkelig Nød" i aksjon. |
Dette var bedrestilte kvinner,
gjerne bestemødre, som hadde god tid og gjennom sine ukentlige samlinger
med kaffe og hjembakst holdt seg orientert om tingenes tilstand i
området. De heklet, idealistiske som de var, grytelurver og sengetepper
til utlodning og inntektene gikk i sin helhet til dem som trengte litt
ekstra i nødens stund. De stilte også opp med forklær og utstyr og
gjorde en innsats på stedet i form av matstell og rengjøring,
strømpestopping og klesvask. All ære verd, men ikke like populært hos
barnebarn og ynglinger i husene der de ukentlig sammenkomstene fant
sted. Ved slike anledninger måtte du nemlig møte forsamlingen
nystriglet i matrosdress.
Presten vår bodde også på Tangen, nærmere bestemt i Havnegata 3.
Den presten jeg husker best og hadde det nærmeste forhold til, var
pastor Bastiansen, en fin, lun kar som kunne ofre litt tid på deg om du
møtte ham utenom søndagskoletimene. I sin tid døpte han sin egen sønn
Alf Nicolai, Anne Ma og meg i samme vann i Tangen Kirke første juledag,
og dette har vel preget mitt syn på prester siden i livet.
Havnegata 3 ja, Presteboligen på Tangen. I samme hus tilbragte
Vidkun Quisling syv år av sitt liv. Hans far var residerende kapellan
til Strømsø og Tangen i årene 1893 til 1900, og lille Vidkun lekte i
gården bak huset. Her rant den gangen Leirelva fra Kobbervikdalen
forbi. Elva er nå lukket og tildekket i området ved Rundtom, men i
Quislings tid var den åpen.
I følge lokale beretninger skal Vidkun, under lek, ha trillet i
bekken. Han ble imidlertid fisket opp på det tørre av en mann som bodde
i nærheten. Vedkommende opplevde krigen og det som Vidkun Quisling fikk
utrettet som voksen, og beklaget på det sterkeste at han hadde vært der
akkurat da. Dersom ikke, ville kanskje norgeshistorien sett litt
annerledes ut i dag.
Tilbake til pastor Bastiansen, som var en folkelig og kjær prest.
Han tok seg tid til en runde blandt sine soknebarn med jevne mellomrom,
og har nok i den forbindelse satt til livs atskillige leiver vafler og
kanner med kaffe.
I hans tid var det flere boliger på Tangen som ble drevet og
vedlikeholdt av legater til ideelle formål, opprettet av velsituerte
personer. Havnegaten 88 var et av dem. Det gamle bedehuset var eslet
til bosted for "verdige enker" etter sjømenn. Her bodde tante Thora,
skipperenke, sammen med tre andre på hvert sitt koselige rom, men med
felles kjøkken. Pastor Bastiansen stakk gjerne innom her for vaffel og
en preik hver torsdag.
Tante Thora hadde arvet en del etter skipperen sin, blant annet en
talende papegøye som etter mange år i sjøen ikke var helt sober i sitt
ordforråd.
Slik historien er meg fortalt, ble papegøyeburet satt inn i
kleskapet hver torsdag når Bastiansen var i løypa. Dette fordi den
holdt kjeft når det var mørkt. Så hendte det at presten, helt uventet,
ankom kjøkkenet en tirsdag og slo av en prat med den av beboerne som på
det tidspunkt befant seg der. Tante Thora observerte stemmene og
skjønte at presten var i anmarsj, så her var ingen tid å miste.
Papegøyen var i sitt ess. Hun fikk i all hast slengt et pledd over
papegøyeburet og alt ble stille fra den kanten. Bastiansen ankom, fikk
sin preik og forlot stedet i god orden uten at noen skade hadde skjedd.
Da Thora etter at banen igjen var klar, trakk ullteppet vekk fra
papegøyeburet, ristet den på fjøra, skaket på hodet og sa: "Det var da
f-- så fort denne veka gikk da!".
Men Tangen var ikke bare trangboddhet og magre kår, bydelen hadde
også sitt mellomsjikt og aristokrati. Når en leser oversikten som
forteller hvem som har bygget husene langs Havnegata, vil en kjenne
igjen navn som ruver i byens historie. Her har vært skipsredere,
direktører, disponenter, kjøpmenn og næringsdrivende, og grunnlaget for
mange solide foretak og transaksjoner har blitt lagt her.
De skilte seg ut ved å bo i eneboliger med hekk eller gjerde rundt
og leid hjelp til å slå gressplen. Her kunne det være penger å hente om
en fikk til en avtale om å holde plengresset i laglig høyde sommeren
igjennom, og ta snømåkingen på vinterstid.
Du visste også hvor det var lurt å gå så tidlig som mulig den 7.
juni. Det var dagen for "Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning". Først
bort på seilloftet til Peter Høeg for å hente matroslue av papir og
bøsse til flagg med knappenål. Bøssa hadde sprekk for innlegg av penger
og hvert lite flagg kostet 10 øre. Med dette rundt halsen i rød snor fór
du avsted og ringte på der det var penger å hente. Var en tidlig ute
kunne du være så heldig at de kjøpte for en hel tier, og da var kørja
tom og ny forsyning flagg kunne hentes på seilloftet. Poenget var
nemlig at om du ble dagens beste selger, var det hele ti kroner i
belønning for innsatsen. Men dessverre, det skjedde aldri. Henry fra
Fjeldsby'n gikk gjerne av med premien. Han hadde slikt slag å gjøre og
solgte mest på sjarmen.
Med matroslue av papir og bøsse til flagg. |
Du verden, ti kroner var masse
penger for en guttunge den gangen. Jeg husker Kjell og jeg var sammen
på Åsetomta da han fant en tikroneseddel. Vi hadde vel hørt om at
ærlighet varer lengst, men å spørre noen om de hadde mistet ti kroner
mente vi var som å gi bort pengene. Beløpet ble omsatt i tyggis,
karameller og kjærlighet på pinne, og sjelden har jeg vel følt så varmt
et vennskap til en kamerat som i den tiden pengene varte.
Ukelønna var femogtyve øre hjemme. Det holdt akkurat til en
kinoforestilling på Varden, stedet hvor Glassverket Idrettsforening
hentet sine inntekter ved å servere en filmforestilling hver fredag og
søndag og der kostet det akkurat femogtyve øre for å komme inn. Var du
så heldig da å få se "Haukepatruljen i jungelen" på fredag, hvor
ekspedisjonen i filmens siste sekvens er omringet av sultne løver og
forestillingen avsluttes med beskjed om at "fortsettelse følger
førstkommende søndag kl 1700", ja, da var du virkelig ille ute.
Lørdagen gikk da gjerne med til å finne en eller annen huseier som
trengte til å få feid fortauet.
De velhavende kunne også markere sin posisjon på annet vis enn ved å
plante gress og blomster og sette opp gjerder. I samme gård som Ingolf
hadde sin isenkramforretning med egen avdeling for sjokolade og tobakk,
bodde det en danske med noble vaner.
En cigar som meg selv. |
Han røkte sigar og bare av de edle
merker. Når han kom innom for å handle med en aura av velstand omkring
seg, henvendte han seg gjerne direkte ril forretningens innehaver,
Ingolf, med følgende frase: "La mej lie få en cigar som mej selv,
Fredriksen". Ingolf var snar bort u hyllen og hentet fram en
Rittmaister. Dette overhørte Rolf, som var neste kunde. Han ville
prøve samme framgangsmåten, og sier som så: "La meg få en som meg sjøl
jeg åsså da, Ingolf." Han ble uten nølen overrakt en pakke Camel
sigaretter. Det forstemmende var bare at Rolf hadde pukkel.
Ungene på Tangen tilhørte Brandengen skole. Her fikk vi våre
grunnleggende kunnskaper, bortsett fra periodene under krigen da
tyskerne brukte byens skoler som kaserner for sine soldater. I slike
tilfeller ble vi henvist til Emmaus, Menighetshuset, Diakonissehjemmet,
Knoffsgate 6 eller andre lokaliteter hvor det var mulig å stue sammen
drøyt tyve kunnskapshungrende ynglinger.
For kunnskaper skulle vi forslynes med, det sørget tidens pedagoger
for. I rikelig monn og med metoder som egentlig kanskje ikke var
tillatt, men fremdeles ble brukt på den tiden: Stomping, ørefiker, rapp
med pekestokken og så videre, helt avhengig av vedkommendes fantasi,
krefter og rutine.
Så fikk de oppnavn da, lærerne: Tusentrippa, Bulder, Blåsa,
Fontana'n og Skørpa. Sist nevnte hadde det med å knipe deg i hårtusten
ved øret og vri rundt, og lite elsket vi han, for det gjorde vondt.
Men Hæsje'n var OK. Han het egentlig Halsen, men fritt oversatt til
Tangendialekt, låt det som nevnt ovenfor. Han dres kveldsundervisning i
laooing av sko i Langesgate og lærte mang en småpjokk å slå i skobespar,
plugge støvlesåler og sy med bekatråd. Vår klasse underviste han i
tresløyd. Han brukte skråtobakk og hadde spyttebakk med sagflis stående
ved siden av verktøyskapet. Hver gang han passerte stedet, sendte han
en brun stråle i sagmuggen. Så flytta Birger spyttebakken over på
motsatt side av skapet med den følge at tobakkstrålen traff gulvet, i
hvertfall vår sløydtime i gjennom.
Halsen var en fin lærer og populær blant ungene. Litt av en skøyer
var han også. Han underviste Gunvalds klasse i norsk, og ungene skulle
skrive stil om en tur de husket. Alle skulle få lov til å lese opp hva
de hadde skrevet etterpå. Gunvald skrev: "Vi reiste tel Bingen for å
pella blåbær med onker'n min som kjører lastebil. Før vi reiste spiste
vi frokost. Da vi kom fram tel Bingen kokte mora mi kaffi og så fikk vi
boller med rosiner. Så pelte vi blåbær alle sammen utenom mora mi for
hu varma lapskaus i et spann på bålet. Den spiste vi når vi var ferdig
med å pella blåbær. Så sov alle sammen midda men ikke jeg for jeg åt
opp resten av bollene for dem var så gode. Så reiste vi hjem. Når vi
hadde spist kveldsmat måtte jeg legge meg for da var det kvelden å
mørkt. Jeg synes det var en fin tur."
Som lovet lot lærer Halsen alle ungene få lese opp hva de hadde
skrevet oppe fra kateteret, alle bortsett fra Gunvald. Han satt spent
og forventningsfull uten å bli ropt opp for å framføre historien sin,
men da ingenting skjedde, rakte han til sist hånden opp og spurte: "Ska'jække
få lese opp det jei har skrivi, jei a' lærer?"
"Men hvem er du da?", spurte lærer Halsen. "Jei er jo'n Gunvald
jei", var svaret. "Gunvald", sa Halsen, " - Gunvald er ikke her,
Gunvald er død og borte, han spiste seg ihjel på en blåbærtur til Bingen
han, stakkars."
Vel, la det nåbli med dette så langt. Tangenshistorier er legio,
men bydelen er mer enn Merket hvor jeg er kjent og har mine beretninger
fra. Vi har Kroken, Kirkebakken, Krana, Skomakergata og Smedberget,
alle med sine anektoter, men jeg overlater til andre å gjengi disse.
2. Fauna
3.
Deilige Margit Fredriksen
4. Kongelaksen
5. Kommoden
6. Da vi oppfant kruttet
7. Kristian Postbud
8. Sylfiden
9. Dukken i gresset
10. Vidarkollen
11. D'er bare folk fra Fjellsby'n som drukner
12. Risgarn
13. Lørjetur
14. Den siste Mohikaner
15. Juleslakt
16. Stukas
Vi blir etter hvert færre og
færre vi også, vi som opplevde krigen med barneøyne. Redslene,
grusomhetene som fulgte i krigens kjølevann fra sentrale deler av
Europa, borgerkrigen i Spania, finnenes kamp mot Russland og tyskernes
angrep på Polen, dette tilfløt oss gjennom meldinger i radio og
dagsaviser og fra samtaler vi oppfattet de voksne hadde seg i mellom.
Vi skjønte nok alvoret, men likevel, da vi våknet om morgenen den 9.
april og hørte dumpe drønn i retning Hurumlandet og Oslofjorden, da
forsto vi at dette plutselig var noe som angikk oss. Vi så de tyske
flyene, JU-52, og hørte dem drønne innover langs fjorden i så lav høyde
at vi kunne se inn i førerkabinen. Da var det nok ikke bare spenningen
som ga oss gåsehud, men også redsel for hva de nå ville med oss. Men
redsel, skrekk og frykt i ordets rette betydning følte vi vel neppe.
På den tiden var det vanlig at vi ungene, når et fly en sjelden gang
var å se på firmamentet, løp rundt og ropte "kast ner lapper a'". Dette
var en måte å spre reklame på, å la et fly stryke over bebyggelsen og
drysse ned løpesedler og flyveblader. Vi gjorde ikke det når de tyske
flyene nå drønnet over hustakene, men ut og kikke måtte vi, så fort vi
hørte motorbrølene. Uforstand? Vel, vi visste nok ikke bedre hverken
voksne eller unger. Folk sto i klynger ute på Merket, titta opp i lufta
og diskuterte. Men, at det kunne skje noe dramatisk i form av en bombe
eller et trykk på avtrekkeren til en flymitraliøse var det ingen som
tenkte på, slikt kunne ikke hende oss. Ingen ba oss holde oss innendørs
heller, til tross for at luftvernsirenene klemte til inn i mellom.
Så ble det heldigvis også JU-52'n som vi fikk se mest til på våre
kanter. Dette var ingen kampmaskin, men først og fremst et
transportfly. Men hvor mange visste det på morgenen den 9. april?
Heldigvis - og Gud skje lov, det gikk bra og vi fikk heller aldri siden
oppleve den type tyske fly som var bygget utelukkende for død og
ødeleggelse og som spredte skrekk og gru over hele Europa. Den typen
hadde betegnelsen Junkers JU 87 og navnet var "Sturzkampfflugzeug"
forkortet i enkleste form til "Stuka". Og nå, nå skal vi fortelle litt
om hvordan dette navnet omskrevet til "STUKAS" skulle komme til å skape
illegal idrettshistorie ikke bare på Merket og Tangen, men i hele
Drammen med omliggende herligheter.
Slik det utviklet seg etter okkupasjonen i 1940, ble all form for
sport og idrett forsøkt styrt gjennom NS, Nasjonal Samling. Et totalt
frafall av utøvere i alle idrettsgrener ble følgene av dette, og de
gamle, kjente lag og foreninger innstilte sine aktiviteter. Ingen god
nordmann - eller kvinne ville delta i noe som helst hvor nazistene hadde
en finger med i spillet. Men ungdommens trang til å måle krefter
gjennom aktiv fysisk utholdelse både i lag og ved enkeltprestasjoner var
avgjort tilstede. Dette førte til at illegale arrangementer ble
løsningen. Problemet var bare at en her måtte utvise den største grad
av forsiktighet slik at nazistene ikke skulle få anledning til å gripe
inn, stoppe det hele og straffe de impliserte for deltakelse i
"ulovelige arrangementer".
Ja, idrett ble straffbart! I overgangen 1941 - 1942 begynte det
imidlertid å danne seg grupper i byen som i all uskyldighet trikset litt
fotball for moro skyld.
På Tangen samlet de seg naturlig i Kroken, på Krana, ved
Kirkebakken, Skomakergata / Høegetomta, Merket og Kafehjørnet (nummer
11 på Svelvikveien).
Av disse var det avgjort grupperingen på Merket som stilte med de
beste forutsetninger. Spiren til lagdannelse på Merket ble nok lagt i
gutteklubben "Hobby'n" hjemmehørende i området rundt fargehandler KrÜ
gers forretning i Hammergården.
Her sto fargehandleren sjøl som formann og organisator med mange tilbud
på programmet, blant annet boksing.
Seilmaker Høeg hadde sponset to par boksehansker og arenaen, ringen,
var plassert i uthuset til Børneasylet i Havnegata 84. Her var
underlaget dekket med sagflis fra Sylvan Trevare og gjerdet inn som seg
hør og bør med solid tauverk. Gongongen besto av en hestebjelle i
messing med sakral klang og virkning. Og her gikk det for seg da, med
KrÜger'n som dommer.
Utøverne, utstyrt med hansker og subbeside shorts, blottede bryst og
grå gummisko hilste hverandre høvisk og reglementert. "Uffe" hadde
tilhold i søndre hjørne, "Gissa'n" i nordre. Inndelingen i klasse
etter vekt var nok ikke helt i samsvar med reglene og i dette tilfelle
må en nok innrømme at "Gissa'n" hadde visse fordeler med solid tyngde og
høyde over havet. "Uffe" husker han hørte hestebjella ringle, han
spratt ut på sagmuggen for å teste sin motstander med lette finter og
elegant fotarbeide. Så gikk lyset eller hva, alt ble mørkt og "Uffe"
fant seg sjøl igjen liggende på sofaen hjemme i stua med et lett
bomullsteppe over seg, kalde omslag på panna og en bekymret mor som
lurte på om han hadde hoppet av Trikken under fart.
Da var det nok tryggere likevel å delta i hopp i klubbens egen
skibakke, Hobbybakken eller "Hobby'n". Den var plassert i overkant av
Ulvekula med sletta nede på selve fotballbanen. Ovarennet, hoppet og
deler av unnarennet var møysommelig og fagmessig tømret sammen av
foreningens unge medlemmer. Nødvendig materialer lånte man rundt om i
den nærmeste omgivelse uten grunneierens velsignelse, en må jo regne med
litt svinn på store anlegg. Men, slike trematerialer som her ble brukt
var populære i området på denne tiden. Det vakte alminnelig oppsikt og
ble fortalt til og med i hovedstadens dagsaviser da en frøsen sjel fra
Støperigata i nattens mulm hadde stjålet med seg hoppet til Brønner'n,
eller rettere kalt, Nordbybakken. Elementene ble funnet av lovens
håndhever i passende tilkappede lengder for bruk i rundbrenneren hjemme
hos gjerningsmannen. Ja, det gjaldt nok å vokte sitt gods og det gjorde
saktens gutta her, "Hobbybakken" ble flittig brukt.
Men, den store interessen lå nok i fotballen og idrettslaget "Hobby'n"
med hovedaktiviteter som boksing og skihopp. Flere av ungguttene som
naturlig sognet til området rundt Merket var allerede medlemmer av
klubbene Drafn og Glassverket I.F. og hadde aktiv bakgrunn som
fotballspillere. Et navn som for eksempel Einar Rinker ruver godt.
Drafns dyktige målmann i årene både før og etter krigen med deltakelse
på prøvelandslaget og reserve for Tom Blom på Norges landslag.
Nevnes bør også fotballtalenter som brødrene Fredrik og Olaf Moe og
kraftbeina til Trygve (Klaus) Hansen. Historien om da han med et
velrettet skudd traff tverrliggeren over målet på Ulvekula så bjelken
knakk tvers av, satt i oss smågutta.
Merket, stedet hvor gutta naturlig samlet seg, egnet seg utmerket
til de aktiviteter som ga støtet til lagdannelsen. Her hadde du den
store, åpne plassen hvor Trikken snudde, utmerket egnet til balltriksing
og hodespill. Parken med benker og grøntanlegg til hvile og avslapning,
forretninger med folk, liv og trivsel omkring. Og, ikke minst, du
hadde'n Ingolf innen rimelig nærhet. Ja, Ingolf, hvem var så det? Jo,
det var nok en isenkremmer som skulle få stor betydning for disse gutta
som gikk og verket etter å teste muskler og teknikk mot verdige
fotball-motstandere. Ingolf Fredriksen startet sin fargehandel i
lokalet han leide av Olaf Nilsen i krysset Hans Tordsensgate /
Svelvikveien tidlig i tredveårene. Da slakter Jordheim flyttet sine
forretninger fra Havnegaten 119 tvers over Merket til Skippergata
overtok Ingolf disse lokaler og innredet stedet både til fargehandel /
isenkram og etter hvert også tobakk- og sjokoladeforretning. Han lå
derfor svært strategisk til for gutta som trengte både røyk og
tørstedrikke.
Ute på Merket, på selve snuplassen til trikken, samlet gutta seg i
fritiden og trikset ball. Litt trafikk var det jo i området, men med de
hastigheter og den sammensetningen av kjøredoninger det var på denne
tiden skapte det ingen fare for aktørene. Det var hest og kjerre.
Trikken og en og annen slenger av en bil med en hørbar knottgenerator
som drivmiddel. Og som sagt, det var balltriksing det dreide seg om i
første omgang - og med hvilken ball?
Fotballer vokste ikke på trær i de dager, men en fikk bruke det som
var tilgjengelig der og da. Så løsningen var en avis, gammel eller ny,
"Fremtiden" eller "Drammens Tidende" rullet sammen til en hard kule og
reivet inn med hyssing, og hokus - pokus, der var ballen. Gutta sto i
ring og opp i luften med "ballen" og nå gjaldt det å holde den der så
lenge som mulig med hode og føtter. Den som misset slik at ballen traff
bakken var ute av spillet. Sistemann kunne stå på, så lenge han var i
stand til å holde ballen i liften og tilslagene ble telt, registrert og
applaudert. Denne triksingen med papirkula utviklet en eminent
ballteknikk hos gutta, men det var liksom ikke dette de var ute etter.
Så, da en dukket opp med fotball en vakker dag ble plassen på Merket
for liten, nå måtte det større forhold til. Igjen var Merkegutta i en
spesiell heldig situasjon, de hadde jo Ulvekula til sin rådighet.
Ulvekula var fra gammelt av et samlingssted for befolkningen på Tangen,
beliggende i skogen ovenfor St. Hansberget. Hit var det gjerne
familiene dro på dagsutflukter med nistekurver, pledd, kaffekanner og
mor, far og ungeflokken spredd utover i lyngen. St. Hansaften ble
feiret her med bål, spell og dans.
Så skjedde det da at Drammen Kommune rett før krigen planerte et
felt stort nok til en liten idrettsplass og anla et vannbasseng som var
tenkt brukt til vanning av plassen som skøytebane vintertid. Høyt
gjerde ble montert til skjerming av en påtenkt fotball mot draget ned
til Fruestien / Holmestrandsvegen. Stedet lå godt skjermet av skog på
alle kanter og egnet seg yppelig til illegal fotballaktivitet.
Her trente nå gutta virkelig fotball under tilsyn og overvåking av
tidligere omtalte Ingolf og i tillegg, Anders Hoff, hjemmehørende i
Havnegata 103 og eldre bror av en av spillerne. Anders forsto seg på
fotballens vitenskap, var strateg og rådgiver og fulgte, sammen med
Ingolf, gutta rundt omkring. De sørget nemlig også for kontakter med
andre spirende lag, gjorde avtaler om kamper og fikk det hele inn i mer
organiserte former, alle forbud tross.
Så var det navnet da! Gutta var jo på denne tiden i sin sprekeste
ungdom med en aldersfordeling fra ca tyve år og opp under tredve. De
likte å spille fotball, men som ungdom flest også å ha det moro. Skulle
en på fest så hendte nok da som nå at en og annen trengte litt på
baklomma for å spe på sjøltilliten. Men alt var rasjonert under krigen,
slik også med polvarer. Sukker til hjemmebrenning var heller ikke
tilgjengelig, men som kjent eter Fanden fluer i nøden.
Det lot seg nemlig gjøre via irrganger og spesialforbindelser å
skaffe noe de kalte "trykkerisprit". Dette var teknisk sprit, gjerne
denaturert med for eksempel bensol for å gjøre alkoholen ikke drikkbar.
Men det er utrolig hva den menneskelige hjerne kan pønske ut når den
settes under press. Her hadde smarte sjeler gjennom finurlige prosesser
greid å fjerne mesteparten av tilsetningstoffene slik at alkoholen ble
drikkbar, men heller ikke mer. Det som ble tilbake var verken dødelig
eller avføringsdrivende, men etterlot ved bruk en formidabel skallebank,
en følte seg som truffet av en bombe fra en Stuka dagen derpå og brygget
fikk navnet "Stukas". Når så regelen innen det nye laget var tre
strake seire og så en fest skjønner en kanskje forklaringen på
navnet "Stukas" etter hvert falt naturlig. En kan jo som motvekt nevne
at gjengen som sognet til Svelvikveien 11, Kafehjørnet, kalte seg
"Sportsdrikk". Dette navnet stammet fra en kullsyreholdig blanding av
skvip-øl og eventyrbrus, basert på søtningstoffet krystalosetter,
kunstige smakstoffer og vann. En må jo skjønne at skåringsresultatene
måtte bli preget av et slikt navn, uten noen for for fæl og inspirasjon.
Men "Stukas" var også noe mer enn bare fotball. Det var en
sammensveiset kameratgjeng med solid forankring i lokalmiljøet, gutta
hadde vokst opp sammen og kjente hverandre på godt og vondt. Flere av
dem var også medlemmer av Drammens Jerns Mannskor under dirigent Sam
Olsen. Dette satte sitt preg på lagets sammenkomster i de lyse
sommerkvelder enten det nå var badeturer til Risgarn, Engersand eller
ved forbudte dansekvelder på St.Hansberja'. Da kunne en oppleve de
store stunder da glansnummeret "Klara Stjärna"
tonte flerstemmig ut over landskapet.
"Klara Stjärna" |
Fotballaget "Stukas" startet sin
virksomhet så tidlig som sommeren 1941 med tiltagende aktivitet i årene
fram til sommeren 1944. Deltakerne som i større eller mindre grad
deltok aktivt på laget er i alfabetisk rekkefølge: Knut Andersen,
Arnulf Bjørge, Leif Bråthen, Trygve Hansen, Kjell Hoff, Arne Jacobsen,
Åge Jacobsen, Erling Jensen, Bjarne Johansen, Arne Moe, Fredrik Moe,
Olaf Moe, Einar Rinker, Harry Sten og Erland Svendsen. Altså, et
fulltallig mannskap med reserver og det hele. Navnelisten er for øvrig
satt opp uten de selvfølgelige og naturlige brukte oppnavn. Skulle en
tatt med disse og forklart "hvorfor" ville artikkelen blitt til en bok.
En kan bare nevne at etter trening på Ulvekula var det bading på Molo'n
og her var ingen badebukse påkrevd. Alle andre forlot anstalten når
"Stukas" gikk til sjøs. Litt kikkertbruk ble jo registrert fra
omgivelsene, men gutta hadde ingen ting å skamme seg over på den tiden
så, pytt-pytt! De mente også å mestre badekunsten til det fullkomne og
en av dem ville foreta en baklengs salto fra stupebrettet ytterst på
steinbrygga, et stup som krever sin mann til fulle. Så gikk det ikke
bedre da enn at han landet på ryggen på canvasen med den følge at han
resten av livet gikk under navnet "Looping" som fritt oversatt fra
engelsk betyr "fly i sløyfe".
Nå kom det hele igang etter hvert i noenlunde organiserte former med
avtaler de enkelte lokale lag i mellom om tid og sted. Ingen ting kunne
jo annonseres på grunn av de rådende omstendigheter, men
jungeltelegrafen gikk. Samling av lag til cup-oppgjør lot seg saktens
gjøre og til slike arrangement var Berger Idrettslag i særklasse. De
hadde til tider stevner med speaker og høytaleranlegg, diplomer,
premieutdeling og ikke minst, fest etterpå. All honnør til Berger I.L.
for dette. Lagene ble behørig presentert for tilskuerne av speakeren.
Den gangen var ikke tilgangen på kledebon og sportsutstyr like enkel
og selvfølgelig som i dag, alt var rasjonert. Du måtte ha "merker" på
alt du kjøpte, brødmerker, smørmerker, skotøy- og klesmerker, så det ble
å slite på gammelt til det nesten ikke lenger hang sammen.
Forballstøvler for eksempel var det umulig å skaffe. Når knottene på de
gamle, velbrukte etter hvert forsvant inn gjennom bindsålen var det ikke
bare å kjøpe nytt. En måtte ty til skomakeren som til tider utførte
rene mesterstykker med innlegg og forsterkninger. Fotballbukser og
trøyer ble improvisert med omsydde, hjemmefargede gamle effekter.
Hjemmefargingen kunne jo avstedkomme visse problemer under dusjen etter
kampen. Holdt ikke fargen måtte du nemlig regne med å gå med kroppen i
klubbens farger i dager etterpå. Svette og regnvær fikk fargen til å
smitte av og tidens sandsåpe var ikke mye å satse på.
Som sagt, speakeren på Berger gjorde en fin jobb og forklarte
tilskuerne at "laget fra Svelvik stiller i hvite bukser, grønne
overdeler, laget fra Birkebeineren med hvite bukser, blå overdeler,
laget Stukas i hvite bukser, bar overkropp".
Vel, nå var ikke disse overkroppene noe å skamme seg over på denne
tiden, solbrune og veltrimmede som gutta var, intet slaskefett eller
lasemager. Og så vant de jo, som regel og hva gjorde det vel da å være
skjortelause?
Jo, Stukas hadde mange fine resultater å vise til. Av de gamle
spillerne er det ingen som husker nederlag, de sier de har spilt
uavgjorte kamper, men kan ikke huske tap. Så ble det jo etter hvert
mange som var ute etter "Stukas" sin skalp. De ble en gang invitert til
å spille kamp mot Sylling på lagets egen bane. Gutta skulle ta toget
til Lier stasjon og hentes der med lastebil og så bringes tilbake med
samme doning etter matchen. Så endte kampen med et dundrende nederlag
for hjemmelaget med den følge at lastebilen uteble og gutta måtte gå på
sine bein fra Sylling til Lier stasjon. Gjett om denne opplevelsen
sitter i minnet.
Men der de hørte hjemme, på Merket, hadde gutta en høy stjerne. De
hadde, som vår tids populære lag, både supportere og fans. Supporting
kunne bestå i transport til kamper bak på lasteplanet til bilen til
Yttreeiden eller en av de blå støperibilene med drivmiddel generator og
ospeknott. Fansen slang seg med om det var plass på bortekamper, ved
hjemmekamper på Ulvekula var de trofast tilstede. En av de ivrigste,
vel den mest nidkjære følgesvenn var Axel Johansen, bas på kupolovnen i
Støperiet. Så var det vel også bare på Merket det kunne skje at
Stukasgutta trommet sammen lokalbefolkningen og hedret denne mannen.
Det var taler og overrekkelse av blomster fra gartner Kjosås som en
synlig erkjentlighet fra spillerne.
Stukaslaget var i aktivitet hele krigsperioden og unngikk merkelig
nok direkte konfrontasjon med nazister og tidens lovvoktere. Dette
skyldtes kanskje at mange kamper ble spilt på hjemmebane og Ulvekula lå
yppelig til for illegal aktivitet. Satte en ut poster på sentrale
steder var det enkelt å registrere uønskede inntrengere og varsle
spillere og tilskuere i tide. Men nazistene var sterkt interessert i å
få kontroll med ungdommen på annen måte. De innkalte blant annet
årsklassene rundt tyve år til pliktig arbeidstjeneste, såkalt
AT-tjeneste, kledde dem i uniformer og trente dem i militær drill og
eksersis med spade på ryggen i stedet for gevær. Her var det ikke så
lett å slippe unna og Leif Braathen ble fanget opp av dette systemet.
Leif var som nevnt en aktiv spiller på Stukaslaget og avtjente sin
AT-jobb med høying og hesjing ved Numedal Folkehøgskole. Dette arbeid
ble utført så som så så under streng militær overvåkning og et hvert
fravær fra tjenesten krevde enten reglementær permisjon eller
tjenestefri på grunn av vel begrunnede årsaker.
Så hente det at Ingolf og Anders sårt trengte til et fulltallig
mannskap til en viktig kamp som skulle spilles en fredag ettermiddag
sommeren 1943 på Ulvekula. Onsdag samme uke fikk Leif ad tjenestevei
telegram fra tannlege Tone Sæland på Merket i Drammen at det var avsatt
time til ham ved hennes kontor for rotfylling av en jeksel, nedermunn
venstre side fredag f.k. kl. 1200. Leif sjøl kjente ikke til noe
problem med angjeldende tann, men så her en mulighet til en kjærkommen,
ekstra permisjon og forlot forlegningen på reglementert vis. Han kom
tidsnok til å delta i kampen på fredag ettermiddag.
Eksemplet viser det lokale samhold og interessen for laget. Ingolf
hadde da utnyttet sitt bekjentskap til Merkets populære tannlege som
bidro på denne måten til å samle styrkene. La oss ta dette som et
eksempel på hvor stor interessen virkelig var blant stedets befolkning
for denne guttegjengen, Stukas var i alles
hjerter.
Hva skjedde så med laget i tiden fra 1943 og videre utover mot
krigens slutt? I dette året spilte Stukas rundt regnet tyve kamper i
løpet av sommersesongen, men det ble stadig vanskeligere å stille fullt
kvalifisert lag. Årsaken var først og fremst at den aldersgruppen
spillerme kom fra også gikk naturlig inn i aktiv illegal
motstandsvirksomhet. Dette førte til at sesongen 1944 ble sterkt
beskåret hva forballkamper angikk. Bevares, det ble spilt, gutta dukket
fra tid til annen opp som rene Robin Hood's grønnkledte, så og si rett
ut av "De dype skogene" for å spille en kamp og så forsvinne igjen.
Diplomet utdelt av Berger I.L. som erkjentlighet for deltakelse i
illegale fotballkamper på Berger sommeren 1944 bekrefter dette.
Jo gutta fikk etter hvert andre og mer alvorlige fritidssysler å ta
seg av. Noen deltok i Hjemmestyrkene og måtte holde seg skjult. De lå
i dekning for militæropplæring og våpentrening. Andre rømte unna
tyskerne og nazistene og kom seg over grensen til Sverige og deltok her
i de norske halvmilitære politistyrkene. Hver på sin måte var
Stukasspillerne med på forberedelsene til å overta et fritt Norge.
Vi fant dem da også på sine poster da frigjøringen endelig kom.
Ikke med "STUKAS" på brystkassa, men i de pontifikalier som viste hvor
de hørte hjemme, med Sten gun og armbind eller i feltgrå
"svenskeuniformer".
Og Stukas, denne seiersrike, lokale slagbjørn fra Merket på Tangen,
den reiste seg aldri mer, eventyret var ute. Riktignok ivret Ingolf
Fredriksen og Anders Hof, staben, for å få i gang et fotballag i området
straks etter frigjøringen, men det var dødfødt. Og bra var kanskje det,
for hva med rekrutteringen for eksempel, hvem skulle ta opp arven og
holde glorien skinnende blank? Nei, inspirasjonen, tælet og
vinnerviljen manglet nok i de kommende slekter og etter hvert som
forholdene normaliserte seg etter frigjøringen kom jo også Polet i sving
igjen. Dermed forsvant også styrkedråpene, selve grunnlaget for
slagordet "Tre seire - åsså fest!", med den uforfalskede Stukasen.
17. Kokken
fra Fredrikstad
|
Tango med
knekk på Berja, |
|