Om kirkebøker og skinnbrev

Kirkebøker (Ministerialbøker) Innhold     De eldste kirkebøkene     Reskript 1.  desember 1812     Reskript 2. desember 1820     Kongelig resolusjon 13.  juli 1877     Regler 1920     Kirkebøkenes pålitelighet

Kirkebok for Andebu i Vestfold - landets eldste. Landets eldste kirkebok befinner seg på Statsarkivet i Kongsberg. Den er fra Andebu i Vestfold, og er ført av forskjellige prester fra 1623 til 1738. Bare en håndfull prestegjeld har kirkebøker som er eldre enn 1650; de fleste begynner på slutten av 1600-tallet.

Kirkebøker (tidligere ofte kalt ministerialbøker) er i deler av Europa bevart like tilbake fra 1300- eller 1400-tallet. I Norge er den eldste bevarte kirkeboken fra Andebu i Vestfold, og tar til i året 1623. Det er ytterst sparsomt med bevarte norske kirkebøker før 1650: Bragernes 1634-, Tingvold 1645, Trøgstad 1645-, Vår Frelsers i Oslo 1648, Heddal 1648- og Sauherad 1649-.

Fra først av var det soknepresten selv som bestemte at kirkebok skulle føres, og dermed stod han også fritt til å innrette boken slik han selv ville. Et prostemøte for Bergen stift i 1668 påla sokneprestene å holde bok over døpte og vigde, men resultatet ble ikke overveldende, bare et fåtall av prestegjeldene i Bergen stift har kirkebøker som begynner i 1668.

Kirkeritualet i 1685 gav generelle påbud om registrering av dåpshandlinger med navn på den døpte, foreldrene og fadderne, samt registrering av trolovede med forlovere og begravde i kirkebok. Påbudet om føring av kirkebøker ble også gjentatt i Norske Lov i 1687. Kirkeritualet og Norske Lov trådte i kraft høsten 1688, og med det var samtlige sokneprester i Norge pålagt å føre kirkebok. Mange steder begynner da også kirkebokrekken i 1688, men det er likevel mange prestegjeld der man først et godt stykke inne på 1700-tallet finner bevart kirkebøker. En del bøker er tapt, men mange prester unnlot også å følge påbudene om føring av kirkebok, og flere av de prestegjeldene som har kirkebøker ført fra 1688, får seinere perioder der det ikke er ført bok.

Det var gitt påbud om føring av kirkebok, men ikke nøyaktige regler for hvordan bøkene skulle føres, og det var derfor fortsatt mye opp til den enkelte sokneprest å avgjøre hvordan man ville innrette bøkene. Noen har ført kirkeboken strengt kronologisk, med alle typer kirkeforretninger om hverandre, mens andre har delt boken inn etter den type kirkelig handling som skulle registreres, dåp for seg, trolovelse og vielse for seg, og begravelser i en egen avdeling. For mange prester var kirkeboken lenge eneste embetsprotokoll, noe som igjen førte til at det der kunne bli ført inn opplysninger om økonomiske forhold, eller om bygninger eller om embetet og dets innehavere.

Det var vanlig å registrere de kirkelige handlingene, altså dåp, men ikke fødsel, begravelse eller jordpåkastelse, men ikke dødsfall. Det er derfor i de eldste kirkebøkene langt fra vanlig å finne fødselsdatoer eller dødsdatoer. Det var lenge pålegg om å døpe barna i kirken før de var 8 dager gamle (erstattet ved reskript 22. juni 1814 om dåp innen 9 måneder), mens jordpåkastelsen kunne finne sted lang tid etter dødsfallet. Det er kjent eksempler på at det kunne gå både måneder og år fra en person døde, til presten kastet jord på og registrerte hendelsen i kirkeboken. Det sier seg da selv at faren for at noen ble glemt ute fra kirkebøkene var stor.

Biskop Hersleb i Akershus sendte 24. desember 1732 ut et rundskriv der han gav regler for føringen av kirkebøkene. Han ville ha bøkene delt i tre avdelinger (dåp, trolovelse, begravelse). Om de døpte skulle det opplyses navn på barnet, på begge foreldrene, og på fadderne. Dessuten skulle det opplyses om barnet var ekte eller "uekte" født, og det skulle gis opplysninger om datoen for morens "introduksjon" (en seremoni der moren ble ført inn i kirken av presten en stund etter fødselen, og på en måte tatt inn igjen i menigheten). I avdelingen for trolovelse skulle navnene på de trolovede og forloverne registreres, og vigselsdato skulle settes til når vielsen hadde funnet sted. Om de begravde skulle det registreres navn og alder, samt tidspunkt for jordpåkastelse. Hersleb ville også ha satt av noen ark for registrering av dem som måtte stå offentlig skrifte "de publique absolverede" (i hovedsak kvinner som hadde fått barn utenfor ekteskap, men også andre som hadde satt seg ut over kirkens regler, og som derfor skulle utstå kirkens "disiplin").

Reskript 1. desember 1812 innførte trykte skjema for kirkebøkene, og disse delte kirkebøkene i sju avdelinger:
 

1.      Fødte – der både fødsels- og dåpsdato skulle registeres. Foreldrenes navn og stilling skulle tas med. Navnene på fadderne skulle også registreres. Gutter og jenter skulle føres på hver sine sider.

2.      Døde – med rubrikker for døds- og begravelsesdato, alder, yrke og oppholdssted. Menn og kvinner skulle føres på hver sine sider.

3.      Vigde – med vigselsdato, navn på brud og brudgom, opplysninger om alder og yrke, brudgommens oppholdssted, og navnene på forloverne.

4.      Konfirmanter – med navn, dåpsdag og oppholdssted, og navn på foreldrene eventuelt husbonden. Det skulle gis opplysninger om vaksinasjonsdato, og det skulle gis en uttalelse om den enkelte konfirmants kunnskaper og oppførsel. Gutter og jenter ble ført hver for seg.

5.      Avgangslister – som gjelder registrering av utflytting, med opplysninger om navn, alder, yrke og om stedet de skulle flytte til.

6.      Tilganslister – som gir oversikt over innflyttede personer med navn, alder, yrke og navnet på stedet de var kommet fra.

7.      Jevnføringsskjema – tenkt som et register til kirkeboken, der man skulle kunne finne henvisning til de ulike forretningene som gjaldt den enkelte person.

Reskriptet i 1812 gav også pålegg om at klokkeren skulle føre kirkebok, kalt klokkerbok, etter samme skjema som soknepresten. Denne klokkerboken ("kirkebokduplikatet") skulle ha flere funksjoner. Prest og klokker skulle sammenholde sine bøker to ganger i året, for slik å kunne avdekke mulige feil eller mangler, og siden de to protokollene aldri skulle ligge under samme tak, skulle man ha håp om å bevare den ene, selv om arkivet skulle brenne eller gå tapt på annen måte.Mange steder sluttet man å føre klokkerbøker etter ganske få år, og det er først fra 1850-tallet man normalt kan finne sammenhengende serier av klokkerbøker. Føringen av klokkerbøker er mange steder opphørt på 1970-tallet.

Det kom klager på skjemaene som kirkebøkene var ført etter, og det ble gitt nye regler i reskript 2. desember 1820. Pålegget til prestene etter reskriptet fra 1820 er formet slik:

"Ministerialbogen føres af Sognepræsten efter følgende Forskrifter:

§. 1. Efter de paa dette, foran enhver Ministerialbog tilheftede, Ark aftrykte Schemata, indføres schjematiske Beretning over Døbte, Konfirmerede, Ægteviede, Begravne, Ind- og Udflyttede samt Vakcinerede.

§. 2. Desuden holdes paa et særskilt Sted Dagsregister over Sognepræstens geistlige Embedsforretninger, der skal indeholde Beretning om, naar og i hvilken Kirke han har holdt Gudstjeneste, hvorover da er katechiseret, hvilke Tillysninger, med Undtagelse af Ægteskabslysninger, ere foretagne, Antallet af Kommunikanter, Barselskvinders Indledning, Bemærkninger i Henseende til Ungdommens Katechisation, stedfundne Uordener m. v.,; hvis Kirketjeneste ei er holdt, af hvad Aarsag; hvor og naar Sognebud og Skolebesøg ere foretagne o. s. v. I de Præstegjeld, hvor ikke særegne Kaldsbøger haves, benyttes de sidste Ark af denne Protocol til at indføre Beretninger om hvad Mærkværdigt der måtte forefalde i Henseende til Kaldets Kirker, Præstegaarde, Enkesæder, det benificerede Gods, de geistlige Personer i Kaldet m. v.

§. 3. Vedkommende Sognepræst bestemmer selv, efter bedste Skjønsomhed og Præstegjeldets Leilighed, Ministerialbogens Størrekse, dog saaledes: at den kan vare i det mindste i 10 Aar, samt hvormange Folio, der blive at anvende til enhver af de i §§. 1 og 2 opgivne Beretninger, hvorefter Tallet for det Folium, hvorpaa der begyndes med enhver af dem, antegnes ved de tilsvarende Bestemmelsen af Bogens Størrelse og Afdelinger, indhenter Sognepræsten Raad hos vedkommende Provst."
 

Reglene fra 1820 ble i hovedsak stående til 1877. De nye reglene er gitt i kongelig resolusjon 13. juli 1877, fulgt opp av et sirkulære fra Kirkedepartementet 24. juli samme år. De fikk slik utforming:

Ved Kongelig Resolution af 13de Juli 1877 er det naadigst bestemt:

"A. Istedetfor de i Kongeligt Reskript af 2den December 1820 indeholdte Forskrifter angaaende Ministerialbøgernes Indretning skulle for Fremtiden følgende Bestemmelser være gjældende:

1. For hvert Sogn - eller i de Tilfælde, hvor et Sogn indbefatter baade Kjøbstad (Ladested) og Landdistrikt, for hvert af disse - skal der, fremdeles som hidtil paa Kirke-Eiernes Bekostning, anskaffes en Kirkebog, indeholdende paa hvert Blad trykte Rubriker overenssstemmende med de paa vedlagte Ark anførte Schemaer. Disse Bøger skulle føres af vedkommende Sognepræst i Overensstemmelse med nedenstaaende Regler, af hvilke et Aftryk bliver at indhefte foran enhver ny saadan Protokol:

§ 1. I Kirkebogen har Sognepræsten at indføre schematiske Opgaver over: A) Lovende Fødte, B) Dødfødte, C) Konfirmerede, D) i Ægteskab Indtraadte, E) Døde, F) Indflyttede, G) Udflyttede, H) Indmeldte i Statskirken og I) Udmeldte af Statskirken, Alt under Iagttagelse af den Orden, som er foreskrevet i de ved nærværende Resolution bifaldte Schemaer.

§ 2. De i Lov af 16de Juli 1845 angaaende dem, der bekjende sig til den kristelige Religion, uden at være Medlemmer af Statskirken, dens §§ 5 og 6 omhandlede Anmeldelser om Fødsler, Dødsfald og Ægteskaber blandt Dissentere blive at indføre paa de sidste Blade i Kirkebogens tilsvarende
Afdelinger (A, B, D og E) med Tilføiende i Anmærkningsrubriken af fornøden Betegnelse af Dissentersamfundets Art samt Oplysning om, af hvem Anmeldelsen er gjort, men iøvrigt saaledes, at de af Schemaernes Rubriker, der ikke måtte passe for Tilfældet, lades uudfylte. I Sogne, hvor der finnes et stort Antal Dissentere, kunne disse Anmeldelser indføres i en særskilt Protokol, dog med Benyttelse av samme Schemaer og forøvrigt under Iagttagelse av samme Regler som nys nemt.

§ 3. Desuden har Sognepræsten efter det vedtagne Schema for Kirkebokens Afdeling K at holde et for det hele Præstegjeld fælles Dagsregister over sine geistlige Embedsforretninger, hvilket skal indeholde Beretning om, naar og i hvilken Kirke han har holdt Gudstjeneste, summarisk Opgave over de forskjellige ministerielle Forretninger, Angivelse af Hovedemnet i Prædikenen og i Katekisastionen, Forklaring om Aarsagen, hvis Kirketjeneste ei er holdt, Anførsel af, hvor og naar Sognebud og Skolebesøg er foretagne, o. s. v. I de Præstegjeld, hvor ikke særegne Kaldsbøger haves, benyttes de sidste Ark af denne Afdeling til at indføre Beretninger om, hvad der kan være af Interesse for Visitator, senere Præster og Efterslægten med Hensyn til Kaldets Kirker, Præstegaarde, Enkesæder, det beneficerede Gods, de geistlige Personer i Kaldet m. v.

4. Iøvrigt blive ved Kirkebøgenes Førelse at iagttage de nærmere Forskrifter, som Departementet for Kirke- og Undervisningsvæsenet maatte give.

§ 5. Vedkommende Sognepræst bestemmer selv efter bedste Skjønsomhed Kirkebogens Størrelse,

hvor mange Ark der bliver at anvende til enhver af dens Afdelinger, og hvorvidt samtlige Afdelinger bør indbindes i et Bind eller fordeles paa flere, - ved hvilke Bestemmelser der bliver at tage Hensyn til, at hver Protokol bør vare i det mindste i 10 Aar. I Mangel af egen Erfaring til Veiledning i disse Henseender indhenter Sognepræsten Raad hos vedkommende Provst. Denne har at forsyne alle saadanne Protokoller med sin Autorisation.

II. De residerende Kapellaner have fremdeles som tidligere at føre særskilt Dagsregister over sine geistlige Embedsforretninger, hvilke Registre, etfterhaanden som de nu i Brug værende blive fuldskrevne, skulle indrettes overensstemmende med Schemaet for Kirkebogensar, Afdeling K. Det skal paaligge vedkommende Provst ved enhver saadan Protokols Autorisation at indføre foran i Protokollen de fornødne Forskrifter Overensstemmende med foranstaaende § 3.

B. Det tillades, at de nu i Brug værende, efter Reskriptet af 2den December 1820 indrettede Ministerialbøger, saafremt ikke anderledes maatte blive naadigst bestemt, fremdeles benyttes, indtil de ere fuldskrevne, dog i intet Tilfælde længere end til Udgangen af 1886."

Departementet for Kirke- og Undervisningsvæsenet har med Hjemmel i ovenstaaende Resolution givet følgende specielle Forskrifter angaaende Kirkebøgernes Førelse:

"1. I Afdeling A (og E) anføres alle levendefødte Børn, om de end ere døde ganske kort efter Fødselen, medens Afdeling B alene skal indeholde dem, der fødes uden Liv.

2. For de levendefødte Børns Vedkommende, der dø udøbte, kunne Navn-Rubrikerne i Afdelingerne A og E anvendes til en Notis om, at Barnet er død uden daab.

3. I Tilfælde, hvor nøiagtig Opgave over Fødslesaar (Afdeling A Rubrik 8, B 6, D 7, R 6, F 6, G 5, H 4 og I 4) ikke kan meddeles, bør der i Rubriken angives de Grændser, mellem hvilke Tvivlen bevæger sig, dog (saavidt mulig) ikke udover 5 Aar, altsaa f. Ex. født 1831-1836 eller 1832-1834, men ikke 1829-1835.

4. Et Barn, hvis Forældre ikke vare intraadte i Ægteskab med hinanden paa den Tid Fødselen foregik, bliver i Afdeling A at anføre som uægte (og Forældrene som ugifte), uden Hensyn til, om det ved Forældrenes senere paafulgte Ægteskab er blevet legitimeret. Dersom Forældrene ere indtraadte i Ægteskab efter Barnets Føddsel, men forinden dets Daab, bør en Anmærkning desangaaende tilføies ved Barnets Indførsel i Afdeling A. Ogsaa i andre Tilfælde, hvor et uægtefødt Barns Forældre senere ere indtraadte i Ægteskab med hinanden, bør Anmærkning desangaaende tilføies ved Anførselen om Barnet i nævnte Afdeling, naar nogen Vedkommende fremsætter Begjæring derom og tilveiebringer Bevis for Forældrenes senere Indtrædelse i Ægteskab.

5. I Tilfælde af, at der maatte findes særlig Grund til at betvivle Rigtigheden af en til Indførsel i Kirkebogen skeet Angivelse af, hvem der er et uægte Barns Fader eller Moder, bør Præsten ved direkte Henvendelse meddele den opgivne Barnefader eller Barnemmoder Underretning om den skeede Anmeldelse og, i Tilfælde af at Vedkommende benægter dens Rigtighed, anmærke dette i Kirkebogen.

6. Naar der i Schemaet begjæres Opgave over borgerlig stilling (Næringsvei), bør denne angis efter Personens væsentlige Beskjæftigelse. Forener Vedkommende flere Stillinger, der kunne ansees som væsentlige, bør han opføres med dobbelt Livsstilling, idet hans viktigste Erhvervskilde sættes først, f. eks. Gaardbruger og Fisker, Skibsreder og Gaardbruger o. s. v. Forøvrigt bør Stillingens specielle Art angives, saaledes at der f. eks. ved Benævnelserne Arbeider, Inderst, Strandsitter o. Lign. tilføies det Slags Arbeide, hvormed Vedkommende hovedsagelig er sysselsat, ligesom ved saadanne Tjenesteforhold der både kunne være private og offentlige, Forholdets Art bør anføres.

7. I Afdeling E (Døde) bliver at indføre - foruden de, der begraves, - ogaaa Personer, om hvem det med Bestemthed vides, at de ere omkomne, men hvis Lig ikke have været at finde.

8. Kirkelige Forretninger vedkommende Personer, der høre hjemme i et andet Sogn end det, hver Forretningen, bør indføres Løbenummer i Forretningsstedets Kirkebog, dog med Bemærkning om, hvor Vedkommende hører hjemme (ved Døbte Moderen, ved Ægteviede Bruden), eller at Hjemstedet ikke vides, hvorhos i første Fald fuldstændig Meddelelse om Forretningen bør gives Hjemstedets Præst, der da har at indføre samme, men uden Løbenummer, i sin Kirkebog. I Tilfælde af at det Sogn, hvor Forretningen udføres og Vedkommendes Hjemsogn høre til samme Præstegjeld, bliver ogsaa nævnteRegel for Indførelsen i Kirkebøgerne at befølge, dog saaledes, at der i Hjemsognets Kirkebog isaafald kun behøver at indføres et Uddrag af det Hovedsagelige af Oplysningerne vedkommende Forretningen med Henvisning til det Sted i Forretningsstedets Kirkebog, hvor den fuldstændige Anførsel findes."
 

Reglene fra 1877 ble med mindre justeringer stående, og hadde i kirkebøkene rundt 1920 denne utformingen:

"Til iakttagelse ved kirkebøkenes førelse.

I.

Kongelig resolusjon av 13. juli 1877 bestemmer:
"Istedenfor de i kongelig reskript av 2. desember 1820 inneholdte forskrifter angående ministerialbøkenes innretning skal for fremtiden følgende bestemmelser være gjeldende:

I. For hvert sogn - eller i tilfelle, hvor et sogn innbefatter både kjøpstad (ladested) og landdistrikt, for hvert av disse - skal der, fremdeles som hittil på kirkeeiernes (kirkekassens) bekostning, anskaffes en kirkebok, inneholdende på hvert blad trykte rubrikker overensstemmende med de på vedlagte ark anførte skjemaer. Disse bøker skal føres av vedkommende sogneprest i overenstemmelse med nedenstående regler, av hvilke et avtrykk blir å innhefte foran enhver ny sådan protokoll:

§ 1. I kirkeboken har sognepresten å innføre skjematiske oppgaver over: A) levende fødte, B) dødfødte [nu - efter kgl. resol. av 25. november 1915 angående fødselsregister - ute av bruk], C) konfirmerte, D) i ekteskap inntrådte, E) døde, F) innflyttede, G) utflyttede, H) innmeldte i statskirken og 1) utmeldte av statskirken - alt under iakttagelse av den orden, som er foreskrevet i de ved nærværende resolusjon bifalte skjemaer.

§ 2. De i lov av 16. juli 1845 angående dem, der bekjenner sig til den kristelige religion uten å være medlemmer av statskirken, dens §§ 5 og 6 (eller nu: lov om kristne dissentere m. v. av 27. juni 1891, dens §§ 3, 7 og 10, jfr. resolusjon av 19. februar 1892, post 11 nr. 2 og post 111) omhandlede anmeldelser om fødsler, dødsfall og ekteskaper blant dissentere blir å innføre på de siste blader i kirkeboken tilsvarende avdelinger (A, (B), D og E) med tilføiende i anmerkningsrubrikken av fornøden betegnelse av dissentersamfundets art samt oplysning om, av hvem anmeldelsen er gjort, men iøvrig således, at de av skjemaernes rubrikker, der ikke måtte passe for tilfellet, lates uutfylt. I sogn, hvor der finnes et stort antall dissentere, kan disse anmeldelser inn- føres i en særskilt protokoll dog med benyttelse av samme skjemaer og forøvrig under iakttagelse av samme regler som nyss nemt.

§ 3. Dessuten har sognepresten efter det vedtatte skjema for kirkebokens avdeling K å holde et for det hele Prestegjeld felles dagsregister over sine geistlige embedsforretninger, hvilket skal inneholde beretning om, når og i hvilken kirke han har holdt gudstjeneste, summarisk opgave over de forskjellige ministerielle forretninger angivelse av hovedemnet i prekenen og i katekisasjonen, forklaring om årsaken, hvis kirketjeneste ei er holdt, anførsel av hvor og når sognebud og skolebesøk er foretatt o. s. v. I de prestegjeld, hvor ikke særegne kallsbøker has, benyttes de siste ark av denne avdeling til å innføre beretninger om, hvad der kan være av interesse for visitator, senere prester og efterslekten med hensyn til kallets kirker, prestegårde, enkeseter, det beneficerte gods, de geistlige personer i kallet m. v.

§ 4. Iøvrig blir ved kirkebøkenes førelse å iaktta de nærmere forskrifter, som Departementet for Kirke- og Undervisningsvesenet må gi. (Se hovedavdeling II)

§ 5. Vedkommende sogneprest bestemmer selv efter beste skjønnsomhet kirkebokens størelse, hvor mange ark der blir å anvende til enhver av dens avdelinger, og hvorvidt samtlige avdelinger bør innbindes i ett bind eller fordeles på flere - ved hvilke bestemmelser der blir å ta hensyn til, at hver protokoll bør vare i det minste i 10 år. I mangel av egen erfaring til veiledning i disse henseender innhenter sognepresten råd hos vedkommende prost. Denne har å forsyne alle sådane protokoller med sin autorisajon.

II. De residerende kapellaner har fremdeles som tidligere å føre særskilt dagsregister over sine geistlige embedsforretninger, hvilke registre, efterhånden som de nu i bruk værende blir fullskrevet, skal innrettes overenstemmende med skjemaet for kirkebokens avdeling K. Det skal påligge vedkommende prost ved enhver sådan protokolls autorisasjon å innføre foran i protokollen de fornødne forskrifter overensstemmende med foranstående § 3."

Kgl. resolusjon av 7. oktober 1880 bestemmer at også tredjeprester, kateketer og kallskapellaner skal føre særskilt dagsregister.

II.

Kirke- og undervisningsdepartementet har med hjemmel i foranstående resolusjon gitt følgende spesielle forskrifter angående kirkebøkenes førelse:

1. I avdeling A (og E) anføres for mannkjønn og kvinnekjønn under hver sin særskilte løpenummerrekke for året alle l e v e n d e f ø d t e barn, om de enn er døde ganske kort efter fødselen.

2. For de levende fødte barns vedkommende, der dør udøpte, kan navne-rubrikkene i avdelingene A og E anvendes til en notis om, at barnet er død uten dåp. Disse barn innføres (likesom de hjemmeedøpte barn, der dør uten å være bragt til kirken) i kirkebokens avdeling A m e d l ø p e n u m m e r.

3. I tilfelle, hvor nøiaktig opgave over fødselsår (avdeling A, rubrikk 8, (B 6), D 7, E 6, F 6, G 5, H 4 og I 4) ikke kan meddeles, bør der i rubrikken angis de grenser, mellem hvilke tvilen beveger sig, dog (såvidt mulig) ikke utover 5 år, altsaa f. eks. født 1831-1835 eller 1832-1834, men ikke 1829-1835.

4. Et barn, hvis foreldre ikke var inntrådt i ekteskap med hinannen på den tid fødselen foregikk, blir i avdeling A å anføre som uekte (og foreldrene som ugifte) uten hensyn til, om det ved foreldrenes senere påfulgte ekteskap er blitt legitimert. Dersom foreldrene er inntrådt i ekteskap efter barnets fødsel, men forinnen dets dåp, tilføies en anmerkning derom ved barnets innførelse i avdeling A. Også i andre tilfelle, hvor et uektefødt barns foreldre senere er inntrådt i ekteskap med hinannen, bør anmerkning dessangående tilføies ved anførselen om barnet i nevnte avdeling, når noen Vedkommende fremsetter begjæring derom og tilveiebringer bevis for foreldrenes senere inntredelse i ekteskap.

5. I tilfelle av, at der måtte finnes særlig grunn til å betvile riktigheten av en til innførelse i kirkeboken skjedd angivelse av, hvem der er et uekte barns far eller mor, bør presten ved direkte henvendelse meddele den opgivne barnefar eller barnemor underretning om den skjedde anmeldelse og, i tilfelle av at vedkommende benekter dens riktighet, anmerke dette i kirkeboken. (Jfr. Lov av 6. juli 1892, nr. 4 § 21).

6. Når der i skjemaet begjæres opgave over borgerlig stilling (næringsvei), bør denne angis efter personens vesentlige beskjeftigelse. Forener vedkommende flere stillinger, der kan ansees som vesentlige, bør han opføres med dobbelt livsstilling, idet hans viktigste erhvervskilde settes først, f. eks. gårdbruker og fisker, skibsreder og gårdbruker o. s. v. Forøvrig bør stillingens spesielle art angis, således at der f. eks. ved benevnelsene arbeider, innerst, strandsitter o. lign. tilføies det slags arbeide, hvorved vedkommende hovedsakelig er sysselsatt likesom ved sådanne tienesteforhold der både kan være private og offentlige, forholdets art bør anføres.

7. I avdeling E (døde) blir å innføre - foruten dem der begraves - også personer, om hvem det med bestemthet vites, at de er omkommet, men hvis lik ikke har været å finne. Disse innføres med l ø p e n u m m e r i det sogns kirkebok, innenfor hviss grenser - deri iberegnet den tilstøtende del av sjøen - dødsfallet har funnet sted. Dersom vedkommende ikke hørte hjemme i segnet eller hjemstedet ikke vites, bør bemerkning herom gjøres, hvorhos i første fall fullstendig meddelelse om dødsfallet bør gis hjemstedets prest der da har å innføre samme, men uten løpenummer, i sin kirkebok. I hjemstedets kirkebok blir likeledes uten løpenummer å innføre dem av dets innbyggere om hvem det for øvrig med bestemthet vites, at de er omkomne med bemerkning om, hvor dødsfallet har funnet sted, såvidt dette vites. Samme regel gjelder i henseende til dem av hjemsognets innbyggere, der er blitt begravet i utlandet.

8. Kirkelige forretninger vedkommende personer, der hører hjemme i et annet sogn enn det, hvor forretningen utføres, innføres med løpenummer i forretningsstedets kirkebok, dog med bemerkning om, hvor vedkommende hører hjemme (ved døpte moren, ved ektevidde bruden), eller at hjemstedet ikke vites, hvorhos i første fall fullstendig meddelse om forretningen straks gis hjemstedets prest, der da har å innføre samme men uten løpenummer, i sin kirkebok. I tilfelle av, at det sogn, hvor forretningen utføres, og vedkommendes hjemsogn hører til samme prestegjeld, blir også nevnte regel for innførelsen i kirkebøkene å befølge, dog således at der i hjemsognets kirkebok isåfall kun behøver å innføres et utdrag av det hovedsakelige av oplysningene vedkommende forretningen med henvisning til det sted i forretningsstedets kirkebok, hvor den fullstendige anførsel finnes. Denne regel gjelder også for de konfirmertes vedkommende.

9. Dagsregister (avdeling K) skal inneholde d a g l i g e opgaver over de geistlige embedsforretninger. I dets anmerkningsrubrikk bør - foruten de i overskriften uttrykkelig nevnte gjenstander - tillike innføres notiser om syke- besøk, bibellesninger, misjonsmøter samt de møter og foredrag, som presten avholder i henhold til post I i kgl. resolusjon av 24. oktober 1906 om kirkers benyttelse utenfor de regelmessige gudstjenester m. v. Personelkapellaners embedsforreninger innføres i vedkommende sogneprests, dagsregister.

10. For avdeling D (i ekteskap inntrådte) har departementet enn videre bestemt at der i kirkebøkene skal innføres oplysninger om de ekteviedes innbyrdes slektskap inntil næstsøskendebarn (tremenninger) overensstemmende med følgende regler:

1. For hver ektevielse som finner sted, blir sådant spørsmål å fremsette: er brudgommen og bruden i slekt (av samme ætt, skyllfolk)?
Det svar (ja eller nei), der avgis på dette spørsmål, blir for hvert enkelt brudepar å innføre i kirkebokens avdeling D, rubrikk 14.

2. Besvares spørsmålet med ja, anstilles der nærmere undersøkelse angående slektskapsforholdet, og hvis det da viser sig, at brudgommen og bruden er næstsøskenbarn eller nærmere beslektede, optegnes slektskapsforholdet nøiaktig i nevnte rubrikk.
Til nærmere veiledning om den måte, hvorpå slektskapsforholdet ønskes optegnet, anføres følgende eksempler:
a) Brudgommen selv og brudens far er (var) brødre (halvbrødre).
b) Brudgommen selv og brudens mor er (var) søskende (halvsøskende).
c) Brudgommens mor og brudens far var søskende (halvsøskende).
d) Brudgommens far og brudens mormor var søskende (halvsøskende).
Anmerkning: Uttrykk som besteforeldre, onkel, tante, nevø, niece, søskendebarn må ikke brukes. Forsåvidt slektskapet ikke bekvemt kan uttrykkes ved ordene: far, mor, sønn, datter, bror, søster, må man benytte ordene: farfar, morfar, farmor, mormor, faster, moster, farbror, morbror, brorsønn, brordatter, søstersønn, søsterdatter.

3. Viser slektskap sig å være fjernere enn næstsøskendebarn blir i kirkebokens avdeling D, rubrikk 14, i parentes å tilføie: fjernere enn næstsøskendebarn, hvorimot yderligere optegnelse av slektskapsforhold i dette tilfelle ikke bør finne sted."
 

Kirkebøkenes pålitelighet

Det var sokneprestenes kirkebøker som skulle legges til grunn for utferdigelse av dåpsattester, og man har grunn til å regne nyere kirkebøker som svært pålitelige. Siden man i Norge har hatt en statskirke som tilnærmet omfattet hele befolkningen, skulle man kunne vente å finne opplysninger om praktisk talt alle som bodde i det enkelte prestegjeldet i kirkebøkene for samme. Det er imidlertid grunnlag for å peke på at man i eldre kirkebøker ikke alltid kan forvente at alle opplysninger er med. Størst avvik mellom kirkebøkene og virkeligheten må man regne med i listene over begravde, der undersøkelser har vist at det er prestens medvirkning som er registrert, ikke begivenhetene. Mange steder på landet var soknepresten ikke til stede under selve begravelsen, men ville bli tilkalt senere for å kaste jord på. Det var slett ikke alltid man brydde seg med å kalle inn presten, og ikke alltid presten fikk registrert. I en rekke kirkebøker fra 1700-tallet kan man regne med at under halvparten av dødsfallene er registrert i kirkebøkene.

Et annet punkt der det kan være grunn til å peke på tvil, er opplysningene i eldre kirkebøker om de uektefødte barns fedre. Opplysningene ble her normalt gitt av barnemoren, men de rettslige reglene var lenge (opp til et stykke inn på 1800-tallet) utformet slik at det kunne være i hennes interesse å oppgi en annen person som far til barnet, enn den som virkelig var det. Man må derfor være kritisk til de opplysningene som gis i de eldre kirkebøkene om fedrene til uektefødte barn.
 
 

Litteratur om kirkebøker og prestearkiv:

Arkivverket: Kirkebøker og kirkebokføring
Ola Bjerkås: Preste- og prostearkiver. En brukerveiledning. (Riksarkivaren. Skriftserie 4. 1997)
Lajos Juhasz: Kirkebøkene i Norge. (Norsk Slektshistorisk tidsskrift bd. XXVI, 1977, sidene 81-99.)
Alfhild Nakken: Prestearkivene
Oddleif Lian: Prestearkivenes kilder om flyttinger (skrevet til artikkelsamlingen Såkorn 1995, også trykt i Heimen)
Erling Knutzen: Kyrkja og folket (skrevet til artikkelsamlingen Såkorn 1995, også trykt i Heimen)
Liv Mykland: Om kilder til dissenternes lokalhistorie (skrevet til artikkelsamlingen Såkorn 1995, omarbeidet og utgitt)
Yngve Nedrebø: "Til sin barnefader udlagde hun ..." Reelle eller fiktive barnefedre for utenomekteskaplig fødte barn i Bergen 1668-1800. Heimen 1/1995, bd. XXXII, side 23-32.

YN 7.7.1999.

   Ringnes gård:

Den første eier vi kjenner til er Erik på Ringanes som er nevnt i et «skinnbrev» (diplom) fra 17. oktober 1325 i Flå. I samme brev nevnes også Gudulff a Weikakre (fra Veikaker på andre siden av fjorden) ^[1]. Han regnes som stamfar til bryggerislekta fra Ringnes. Rundt 1440 kjøpte Gudulv Gunnulvson fra Veikåker deler av Ringnes og han kjøpte senere til flere gårder i distriktet som lå øde etter svartedauen. Gudulv kjøpte i alt 14 eiendommer og samlet disse under ett skjøte. Av de andre gårdene var det bare en som var bebodd.

        Vassendrud gård:

Torkel Hørthe - mor, Stina's fetter var også i riksarkivet i Oslo og undersøkte hvor langt tilbake han kunne finne aner.
Der fant han mest sannsynelig et skinnbrev. 
Den første anen var Rolv Hallvorsen f. 1393 som var gift med Gunbjørg Ketilsdtr.

3 generasjoner etter har han med Gudulv Gunnulvson, som også omtales under Ringnes gård.